Kulturmøte

For en stund siden så jeg filmen Crash. Jeg synes dette er en bra film som viser forskjellig rasemotsetninger i dagens Los Angeles. Vi møter flere personer, og deres liv blir til slutt flettet sammen på forskjellige måter. Vi får se hvordan deres synspunkt blir forandret tvert om, og hvordan mennesker kan påvirke andre. Filmen legger stor vekt på fordommer og frykt. Men jeg synes også at rasisme, kulturforskjeller, raseri og diskommunikasjon er sentralt i denne filmen.

Jeg skal i tillegg sammenligne denne filmen med teksten “Hjertets migrasjon” av Shabana Rehman. Denne teksten handler om at mennesker kan forlate det kjente, og ta et skritt ut til det fremmede. Skape et nytt fundament og tilpasse seg miljøet. Hun forteller om sin far som var en stolt pakistaner, men som ville bli gravlagt i norsk jord. Han tok et stort skritt mot det ukjente for å gi sine barn en bedre fremtid. Han planta et frø i norsk jord som han ville at barna skulle lage røtter til. Det var forventet av han at han skulle bli gravlagt i Pakistan, følge sine forfedres fotspor, men han brøt denne tradisjonen, og tenkte på barnas beste. Dette sier at teksten også handler om framtiden.

Når jeg skal sammenligne teksten og filmen, kan jeg finne noen likheter. Begge handler om røtter, kulturforskjeller, det ukjente og fordommer. Men i filmen synes jeg personene takler det på en veldig dårlig måte. Vi møter en svart mann som ikke bryr seg om opphavet til sin latinamerikanske kjæreste, og hun blir sint når kjæresten kaller henne noe annet. Det er også en iransk familie som får butikken sin vandalisert fordi folk tror de er arabiske, når alle burde vite at de er persiske. Dette forteller oss at i filmen er opphavet til personene viktig. I teksten er det motsatt. Faren til Shabana gir slipp på sine røtter, gir slipp på sin tradisjon, fordi han ønsker at barna skal få en bedre framtid. For meg virker det som at mange av personene i filmen ikke vil gi slipp på sine røtter, men de ønsker allikevel en ny start, mens i teksten gir de slipp og starter et nytt liv. Og i tillegg tar personene i filmen beslutninger på grunn av frykten de har for det ukjente. En ting som er likt er at både filmen og teksten handler om framtiden. Avgjørelsen personene tar, påvirker framtiden deres på enten godt eller vondt.

Virkemidler og verdier
Filmskaperens sterkeste virkemidler etter min mening er hvordan man får sett karakterene. Vi møter dem i mange forskjellige situasjoner som gjør at vi får medlidenhet for dem. Vi får se hvordan karakterene blir sett på og hvordan andre folk forholder seg til dem, for så å se dem i en annen situasjon som gjør at fordommene blir forandret. Det som skjer i filmen kan være noe som skjer daglig, i alle kulturmøter. Et eksempel jeg vil trekke fram er en politimann som opptrer på en rasistisk måte under et rutinestopp, og senere ser vi han slite hjemme med en far som har problemer. Dette er ingen unnskyldning for hans oppførsel, men det gir oss større innblikk i han frustrasjon. Samtidig følger vi personene som ble utsatt for politimannens rasistiske oppførsel, og under hele filmen ser vi hvordan dette preger deres liv. Disse vinklene viser bredden og dybden i konflikten.

Shabana Rehman starter talen med å spille på nasjonalismen vår, det skaper nysgjerrighet. Men fortsetter med å fortelle om sine personlige hendelser. Hun snakker direkte til leseren som gjør at det blir personlig og veldig følelsessterkt. I starten av talen har hun sammenligninger som gjør at vi kan forestille oss hvordan det er, gjenkjenne oss i det hun sier. Hvis hadde sammenlignet det med for eksempel med avstanden fra jorda til månen, er det få mennesker som vet hvor langt det er.

Reell eller konstruert?
Situasjonene i filmen og det som vi får høre i talen mener jeg er veldig relevant for dagens Oslo. Det kommer mange innvandrer til dette landet som komme fra et helt annet miljø og levesett, og det er mange som har vanskeligheter for å tilpasse seg vårt miljø. Det er sikkert mange utenlandske som føler at de mister litt av seg selv når de må flytte fra hjemlandet sitt. Kan hende de også føler at de må bli mer ”norske” for å bli godtatt. At de må bytte ut sin egen kultur med den norske. Det er trist at folk ikke klarer å se at alle mennesker er like mye verdt bare fordi fordommene deres kommer i veien.

Det trekkes også fram reelle situasjoner i teksten til Shabana Rehman som passer for Oslo i dag. Vi får høre om en person som bestemmer seg for å forlate sitt hjemland for å komme til Norge. Jeg mener at det er tøft gjort å dra fra hjemlandet sitt for så å komme til et sted uten sikkerhetsnett, og trolig ingen bekjentskaper i landet.

Vi lever i et flerkulturelt samfunn, som fører med seg både negative og positive holdninger. Det er sikkert mange som er redde for det ukjente, men jeg synes det er bra når nye kulturer møtes. Det åpner opp nye muligheter og utfordringer for framtiden. Ved å blande kulturer får man et integrert samfunn, man kan oppleve mangfold og se verden på andre måter.

Kulturmøte, er det kulturkonflikt?
Med flere kulturmøter kan det by på både muligheter og utfordringer, men jeg tror det er lettere å se problemene enn mulighetene. Det som er bra når samfunnet blir et multikultur samfunn er at vi får lære mer om andre religioner og kulturer, vi får større spekter av mat, språk, litteratur og musikk. Vi blir mer åpne for det ukjente. Det er det blir forskjellige normer og regler kan være et problem hvis vi ikke tilpasser oss hverandre. Større problemer kan være terrorisme og ekstremisme. En annen sak er assimilering, som hender når en minoritetskultur ikke tar til seg de kulturene den møter, men vil heller beholde sin egen kultur. Det som skjer når de tviholder på sin egen kultur, er at de tvinger sin kultur på andre. Det er dette som ofte starter konflikter.

Det å være litt skeptisk til det ukjente er helt normalt, og av og til er det bra. Når innvandrer kommer til landet ditt, og spørsmål dukker opp i det offentlige angående normer og regler, kulturforskjeller, terrorisme og ekstremisme, er det fort gjort at man ser flere ulemper enn fordeler ved å åpne armene for nye kulturer. Det er frykt og usikkerhet som får folk til å søke svar, og dette vet mediene utrolig godt. De fokuserer på det negative, og vi sluker det i oss uten engang å prøve å tenke selv. Men mediene tar opp problemer som folket er interessert i, og det er ofte innvandring, så vi kan på en måte ikke legge all skyld på dem. Mediene understreker alltid forskjeller og legger stor vekt på etnisitet. Alt dette er med på å bygge opp fordommer mot kulturforskjeller, og legger premisser på hvordan vi skal se og tenke om “de andre” som kommer inn i landet vårt.